Jeg spurte aldri hvorfor i min drøm, jeg sov på autopilot, uten ønsker eller et mål. Jeg var uten en plan og hadde ikke tanker om hvorfor, jeg gjorde som jeg gjorde uten spørsmål, helt styrt en slave av kausaliteten, en slave av Maya. I denne tilstanden ble jeg mer og mer klar over hva jeg ikke ville og sa likegodt NEI til alt! Jeg vendte meg mot livet og limitasjonen ble til slutt fullstendige, alt stoppet opp. I den tunge søvnen oppfattet jeg likevel løgnen, hullene, tomheten, jeg kunne se at keiseren manglet klær, jeg sanset repetisjonen med ”samme” personer og situasjoner og jeg forsto at folk flest brukte all sin tid på å løse egenskapte drama. Det som jeg undres over herifra var at jeg aldri konfronterte tryggheten, vissheten -det jeg forsto i meg selv og andre. Jeg forstår ikke nå at jeg ikke stilte spørsmål men bare handlet som en slave, som en uten makt, og ja jeg trødde vannet i et rasende tempo, av gammel vane eller kanskje for å unngå å se på ingentingheten?
Jeg forsøkte aldri å våkne, det rammet meg. Jeg var i konstant krig og alt som var bra, hyggelig, spennende, morsomt eller som hadde potensiale ble ødelagt. Jeg stoppet all flyt, jeg hadde ingen glede av noe og ingen hadde glede av meg. Min linje av limitasjoner måtte bli overskredet - Jeg viste på et eller annet plan at dette var min bane, at det var slik jeg måtte leve, jeg godtok det, stolte på, var trygg på at alt var rett selv om alt var feil. Helt plutselig hadde jeg fått nok, jeg var villig til å gjøre hva som helst for å forstå/mestre det jeg viste at jeg viste. Ikke minst, jeg krevde mestring og en grunn for å leve, jeg krevde å forstå hvorfor før jeg bevegde meg en tomme lenger. Nå gjør jeg ingenting før jeg forstår hvorfor, det er skille mellom den som er slave av kausaliteten og den som er fri!
