As if /Som om

Sometimes I've been asked why I talk about courage because apparently it sounds very dual to suggest that there is someone who could have courage. And of course this is one of those very annoying (for the thinking) paradoxes. It's true that there is no actual separate individual who is separate from the rest of life, however, the play -as if -goes on. Life itself plays as if I am located in this body with my own desires, fears and longings. And if I am most honest, despite any fears, my deepest longing is always to know, and live as, my true self - Life itself. In this play as if there are the fears and believed in challenges or limitations, that seem to restrict my knowing and living of this. But when I acknowledge my deepest longing, this is always the courage and inspiration to question and step free of any believed-in restrictions. And paradoxically, in courageously stepping free of these believed-in restrictions, it becomes obvious that they were never real restrictions. I am, and have always been, Life itself playing hide-and-seek with myself.


Folk spør hvorfor jeg snakker om nødvendigheten av et personlig mot, at det ikke låter særlig enhetlig å snakke om at en person kan ha mot. Dette er selvsagt en uttalelse som irriterer en som lever i et paradigme som preges av enten eller og som ikke har trening i å kultivere paradokser. Det er selvfølgelig sant at der ikke finnes noen separat fra livet som kan ha mot, men spillet det spilles fortsatt også etter oppvåkning. Livet utspiller seg forsatt som om jeg er i denne kroppen, med mine følelser, tanker og behov. Mine største lengsler er alltid å kunne leve som mitt egentlige sanne jeg. Spillet handler alltid om begrensninger og min tro på utfordringer og mangel ser ut til å begrense min mulighet til å leve som mitt egentlige. Når jeg ser og anerkjenner mitt egentlige (å kunne være i mitt sanne jeg) så er det som om en må ha mengder med mot og inspirasjon for å bli fri fra restriksjonene. Paradoksalt så er det slik at ved å finne motet til å bli fri fra restriksjoner så blir det klart at de aldri var noe som begrenset en. Jeg er og har alltid vært livet selv som leker gjemme-lek med meg selv... Men jeg trengte mot for å se det.