Erfar ditt eget fravær

I de stunder som en er helt fri fra seg selv, der alt stopper opp og en er i nuet enten fordi det en opplever er så storslått, så skremmende eller så overaskende at hjernen stopper er den tilstanden man lengter og søker etter. De er her en forblir når en våkner fra drømmen. Om søken er i det materielle, gjennom dyre biler og fine hus eller i det åndelige ved å finne opplysning så er målet alltid det samme, å bli hel, bli den man egentlig er, tilstedeværelsen og å ha ståsted (væren) utenfor programmet. Når man gir slipp på tanken og det selvsentrerte, på den som erfarer, og heller bare er, da er livet på det mest vidunderlige. De er disse øyeblikkene mediterende og fallskjermhoppere jakter på ved å tvinge seg inn i nuet, enten ved å forsøke å stoppe tanken eller ved å utføre en aktivitet som gjør at man er så skjerpet at der ikke er plass til et selv /tanken. Det den enkelte lengter etter er ens eget fravær,-  det er det ulltimate paradoks, at den som søker er den man søker seg vekk fra, bare ved å gi slipp på den som søker kan man nå målet- når du kan erfarer ditt eget fravær (som selfølgelig er umulig) er du ikke lenger der til å erfare det du erfarer og da er du i mål. Du har mistet den du trodde du var og fått alt annet.

En som har våknet fra drømmen har sitt senter i denne tilstedeværelsen,- er i denne synsvinkelen. Når man står her så er man utenfor og kan se inn på det som foregår, se inn på programmet, se på livet, se på hvordan alt er styrt, se inn på tankene, se inn på hva som egenlig skjer uten å være berørt av det. Det gjelder og egen karakter og opptreden. I verden men ikke av den..