Det jeg prøver å si er egentlig ganske enkelt, -du er ikke. Du/ jeg eksisterer ikke. Selvet finnes ikke, det er en illusjon, der er bare liv som strømmer u- hemmet fra ditt og mitt (og alle andres) ståsted. Livet er, Livet skjer. Det er så enkelt at vi overser det som er grunnlaget og vi stanser ikke for å se på eller finne ut av det som altid skjer og alltid har skjedd, det er så åpenbart at vi ikke kan begripe det. Fordi vi ikke vet at separasjonen er en konstruksjon så fødes vi alle inn i et fengsel av frykt, en frykt som gjør at vi bruker all vår tid på å forsøke å finne trygghet og stabilitet. Vi forsøker å finne det som er gitt oss og som alltid er men som aldri kan finnes. Vi bruker våre liv til å skaffe mat, beskytte oss, forsøke å holde fra livet det u-ungåelige- at vi alle skal visne.. dø.
Dette er bakgrunnen for det menneskelige kaos. Det å se gjennom illusjonen tar bare noen sekunder- under forutsetting av at du er ærlig og at du vet hvor du skal se. Det at vi tror vi har et eget separat selv som er ansvarlig og som vi må opprettholde er noe vi antar, vi har blitt fortalt at vi er separate at det er slik det er, men dette er noe vi kan velge å tro eller ikke tro på. Vi ser livet gjennom de vi tror, de er tro-filteret som begrenser oss og om vi tror vi er separate individer så vil verden reflektere denne separasjonen til oss og likeså om vi tror vi er en del av noe større, en del av altet, så vil det reflekteres tilbake til oss og vi vil bli tatt hånd om som det. Det som synes å skje er at det vi tror på, det vi mener er sannsynlig, det vi forventer, det vi ikke stiller spørsmålstegn ved blir som forventet. Det er dette som vedlikeholder illusjonen. Det er det som holder ting fast. Det er det som ser ut til å skape kontinuitet, ikke det faktum at ting er slik eller slik - men troen på at ting er slik eller slik.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar