Ego eller ikke ego?

Ego er repeterende, har begrenset energi, tenker avgrenset og er mest opptatt av ”meg og mitt”, det tenderer mot negativitet som den generaliserer til å gjelde hele livet og ser problemer i stedet for muligheter. Det fungerer reaktivt og emosjonelt. Når man realiserer så  oppstår "noe" kreativt som flommer av energi og som tar vare på seg selv. Dette noe er inkluderende og har en naturlig omsorg for andre. Det ser spontant etter muligheter i situasjoner og henger seg ikke opp i vanskeligheter og detaljer. Det fungerer aktivt og er klarttenkende. Vi tror at vi som sovende/ ego kan elske og være nær men de fleste holder en viss avstand. Enten det, eller så ender nærheten opp i symbiotisk avhengighet. Når vi realiserer så er vi derimot både sårbare, sterke, frie og nære samtidig. Og ja – vi kjeder oss til døde av ego baserte relasjoner og konversasjoner.  Vi blir lett oppslukt i det vi driver med og elsker det. Vi arbeider like mye for å utføre en oppgave som for at vi kort og godt ikke kan tenke oss å gjøre noe annet. Det å avdekke eget ego er å frata oss selv vår livsløgn hva er vi uten denne, en løk? Det er vanskelig å bli bevisst egen ubevissthet. Når vi lever i et sinn som er dominert av egostrukturer er vi blinde og ser i utgangspunktet ingen grunn til å gå inn i de blinde områdene. Vi går denne veien når vi ikke kan lyve lenger, det er hakk i plata, vi repeterer oss i hjel, språket vårt blir hult og tomt og vi lurer på om dette var alt livet hadde å by på, da er du klar, da kan du våkne opp.